Rick Davies

Rick Davies
Rick Davies i 2002.
Født		Richard Davies 22. juli 1944 (80 år) Swindon
Beskjeftigelse		Musiker, sanger, pianist, låtskriver, sanger og låtskriver
Nasjonalitet		Storbritannia
Medlem av		Supertramp (1969–)
Rick Davies på Commons

Richard «Rick» Davies (født 22. juli 1944 i Swindon, Wiltshire, England) er en engelsk musiker.

Davies regnes som grunnleggeren av bandet Supertramp, og han er den eneste av den opprinnelige besetningen som fortsatt er medlem. Han er generelt kjent for sine rytmiske blues-influerte pianosoloer og jazzstemte progressive rockekomposisjoner og kyniske tekster. Davies komponerte færre hitlåter enn hans makker Roger Hodgson, men hans dypere/mørkere komposisjoner passet som hånd i hanske til Hodgsons lettere/lysere komposisjoner.

Rick Davies mest kjente komposisjoner er «Goodbye Stranger» og «Gone Hollywood» fra albumet Breakfast in America, samt «Bloody Well Right» fra Crime of the Century, «My Kind of Lady» fra …Famous Last Words… og «Cannonball» fra Brother Where You Bound.

Fra 1983 har Rick Davies vært den dominerende skikkelsen i Supertramp. Mark Hart har bidratt som medkomponist på tre låter fra de fire siste albumene.

Biografi og karriere

Tidlige år

Richard Davies ble født i Swindon i Wiltshire i 1944. Foreldrene var Betty og Dick Davies. Betty var frisør og drev en egen salong, og Dick var en sjømann som døde i 1973. Rick gikk på Sanford Street School, og ifølge moren var «musikk det eneste han var god i på skolen».

Hans første musikalske inspirasjon kom i åtte-årsalderen, da foreldrene gav ham en brukt platespiller som inkluderte noen få plater som den tidligere eieren hadde latt følge med. Blant dem var «Drummin' Man» av trommeslager-legenden Gene Krupa. Ifølge Davies selv «traff den meg som et lynnedslag», og «jeg må ha spilt den 2 000 ganger.» En venn av familien lagde et trommesett til Rick av tomme kjeksbokser, og tolv år gammel ble han tatt opp i British Railways Staff Association Brass and Silver Jubilee Band som skarptrommeslager. I et intervju i 2002 sa han: «som barn pleide jeg å høre korpsene med trommene marsjere gatelangs i hjembyen min, og for meg var det den mest fantastiske lyd. Så, etterhvert, fikk jeg trommer og tok trommetimer. Jeg var seriøs…, jeg tenkte at hvis jeg kunne gjøre det – altså bli en ekte trommeslager, lese noter og spille med storband, rockeband, klassisk, latinamerikansk musikk – ville jeg være etterspurt for resten av livet. Senere begynte jeg å pusle med keyboard, og det virket som det gikk bedre enn trommingen av en eller annen grunn. Så man får fortsette med det man ser ut til å ha talent for». Davies fikk aldri opplæring på tangenter, men «lærte seg selv det meste av det han kan av musikk», ifølge Betty Davies.

I 1959 hadde rock 'n' roll fanget interessen hans, og han ble med i et band kalt Vince and the Vigilantes. I 1962, mens han studerte på kunstlinjen ved Swindon College, dannet han sitt eget band kalt Rick's Blues. Her spilte han Hohner elektrisk piano i stedet for trommer. Gilbert O'Sullivan spilte trommer i bandet en periode; han ble senere forlover i Davies' bryllup. I et intervju i mars 1972 sa O'Sullivan at «det var Rick som lærte meg å spille trommer og piano – ja, faktisk lærte han meg alt om musikk». Da faren ble syk oppløste Davies Rick's Blues, sluttet på college, og tok en jobb som sveiser ved Square D, et firma som lager kontrollkomponenter og -systemer. Square D hadde en fabrikk på Cheney Manor Trading Estate i Swindon. Drømmen om en kunstnerisk karriere ble midlertidig lagt på is.

I 1966 ble Davies organist for The Lonely Ones (mest kjent for å være et av Noel Reddings første band, selv om Redding hadde forlatt bandet på den tiden da Davies begynte), som senere endret navn til The Joint. Dette bandet spilte inn musikk til flere tyske filmer. Davies innrømte senere at han løy om sine ferdigheter for å bli tatt opp i bandet; han kunne ikke spille orgel på den tiden. Mens bandet oppholdt seg i München møtte Davies den nederlandske millionæren Stanley August Miesegaes, som tilbød seg å sponse ham hvis hans startet en ny gruppe.

Supertramp

Davies i 1979.

Davies bestemte seg for å danne et nytt band, og returnerte hjem fra Sveits for å søke etter musikere ved å sette inn en annonse i musikkmagasinet Melody Maker i august 1969. Roger Hodgson prøvespilte, og til tross for store kontraster i deres bakgrunn (Davies kom fra arbeiderklassen og Hodgson hadde gått på privatskole), fant de kjemien og begynte å skrive nesten alle låter sammen. Bandet ble kalt Daddy, men dette navnet ble endret til Supertramp i januar 1970.

Supertramp ble et av de første bandene som signerte for den britiske avdelingen til A&M Records, og sommeren 1970 hadde de spilt inn deres første album, også det kalt Supertramp. Hodgson sang på flesteparten av låtene, men på deres andre album Indelibly Stamped gjorde Davies seg gjeldende som vokalist, og fra da av bidro han på omtrent halvparten av låtene.

Etter fem år med Davies og Hodgson som trofaste medlemmer i en gruppe med stadige utbyttinger, fikk Supertramp en stabil besetning. Da de spilte inn Crime of the Century i 1974 fikk de endelig suksess både hos kritikerne og publikum. Albumet nådde en fjerdeplass på UK Albums Chart. Selv om singlene bandet ga ut ikke solgte nevneverdig mye, lå albumene stadig høyt på listene. Davies' forhold til Hodgson hadde nå endret seg, og de to begynte å skrive mesteparten av sangene alene igjen, men de hadde blitt enige om at alt materiale de lagde skulle krediteres Davies/Hodgson. Blant sangene som er kreditert Davies/Hodgson, men som ble skrevet av Davies alene, er hitlåtene «Bloody Well Right» og «Goodbye Stranger».

I 1977 hadde gruppen flyttet til USA, og det var der de spilte inn sin største suksess: Breakfast in America. Den hadde flere hitsingler enn deres første fem album til sammen, og den nådde en tredjeplass i Storbritannia og førsteplass i USA. Albumet har blitt solgt i over 20 millioner eksemplarer siden utgivelsen den 29. mars 1979.

Hodgson forlot Supertramp i 1983. Forholdet til Davies hadde forverret seg ytterligere. Gruppens siste hit før Hodgsons avskjed, «My Kind of Lady», involverte lite av Hodgson, verken som låtskriver eller artist. Låten var en fremvisning av Davies' ferdigheter som sanger, der han sang alt fra bass til falsett, sammen med hans egen naturlige raspete baryton. Med Davies bak roret returnerte Supertramp til progrocken og en mer ukommersiell stil med albumet Brother Where You Bound. Bandet fortsatte med turnering og plateinnspillinger i fem år, før det kom en felles enighet mellom medlemmene om at Supertramp hadde hatt sin tid.

I 1997, mens han arbeidet med det som skulle blitt hans første soloalbum, bestemte Davies seg for å gjenforene Supertramp. Gruppen kom sammen og begynte med innspillinger og turnering igjen; noe som resulterte i to studioalbum, før de oppløste bandet på nytt. I 2010 kom gruppen sammen igjen og gjennomførte 70–10 tour, en 40-årsjubileumsturné for bandet. En turné i 2015 ble også planlagt, men avlyst på grunn av Davies' helseproblemer.

Sent i august 2018 ga Davies et sjeldent intervju der han uttrykte at han, stort sett, har blitt kvitt helseplagene og nyter å spille musikk igjen. Dette var noe han ikke kunne gjøre i 2016, da han undergikk medisinsk behandling.

Personlig liv

Davies giftet seg med Sue (som har være Supertramps manager siden 1984) i 1977.

Davies' mor døde sent i 2008 på et pleiehjem i Stratton St Margaret i Swindon. Davies reiste fra sitt hjem på Long Island i New York hver jul for å besøke henne. Den siste reisen ble gjort i januar 2009, for å organisere en minnestund for moren.

Davies fikk benmargskreft i 2015, og avlyste Supertramps planlagte turné det året.

Eksterne lenker

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Rick Davies – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Rick Davies på Internet Movie Database
• (en) Rick Davies på Discogs
• (en) Rick Davies på MusicBrainz
• (en) Rick Davies på Songkick
• (en) Rick Davies på AllMusic